Teknologier for TV-mottak

Er du nysgjerrig på å vite hvordan man får inn TV-signaler? Dette foregår på flere måter. Her får du en kort innføring i noen av de vanligste teknologiene for å motta TV i Norge.

Parabol (satellitt)

Satellittfjernsyn innebærer at fjernsynssendinger blir overført via satellitter til TV-tittere gjennom en parabolantenne, eller mottaksstasjoner, for videresending gjennom lokale kabelnett.

De første satellittdistribuerte TV-sendingene i Europa kom på 80-tallet, og tilbudet økte utover det samme tiåret. Samtidig økte også utbyggingen av kabelnettet, og salget av parabolantenner skjøt fart.

Før 1988 skilte man mellom fjernsyn som ble sendt fra direktesendende kringkastingssatellitter og fjernsyn sendt fra kommunikasjonssatellitter. Sistnevnte ble sett på som telegrafi, og man måtte ha tillatelse fra myndighetene for å kunne videreformidle disse sendingene.

Salget av parabolantenner til publikum ble tillatt i 1986. Da ble det mulig for privatpersoner og kabelnett med inntil 100 abonnenter å motta satellittfjernsyn uten konsesjon. I 1998 fjernet også Stortinget kravet om konsesjon for å videreformidle satellittfjernsyn i større kabelnett.

I 2005 hadde 31 prosent av norske husstander parabolantenne, mens 46 prosent hadde tilgang til kabelnett.

Kabel-TV

Kabel-TV er fjernsynssendinger hvor programmene blir direkte overført via kabelnett fra en sentral stasjon over til mottakeren hos abonnenter.

Denne teknologien oppsto i USA på 40-tallet. Flere husstander hadde da en felles antenne, og fra denne ble det lagt kabler til hvert hus for å sikre bedre mottakskvalitet. I Norge startet utbyggingen av kabelnett for fjernsyn i 1982.

Kablene til TV-nettet ble som regel bygd med koaksialkabler. Disse ble koblet med avgreininger mot de enkelte mottakerne. Etter at overgangen til digital signaloverføring startet i begynnelsen av 1990-tallet, kunne man både utvide og omstrukturere nettverkene ved bruk av fiberoptiske kabler.

Kabel-TV var lenge den vanligste teknologien for TV-abonnement i Norge, men har i de siste årenen hatt en nedgang.

Les også: Slik får du TV på hytta

Bredbånd (fiber)

Kabel- eller radioforbindelser som raskt overfører store mengder digital informasjon kalles bredbånd. Bredbåndsnett kan være både analoge og digitale, og slike nett kan for eksempel være dataoverføringsnett og kabelfjernsynsnett.

Bredbånd er også kjent som høyhastighetsnett. Ordet bredbånd ble opprinnelig brukt om frekvensbåndet man trenger for kapasitetskrevende analoge signaler, slik som analoge TV-signaler.

Etter at digitale overføringssystemer ble innført fulgte begrepet med. I dag er bredbåndstilgangen i stor grad via kabler med fiberoptikk.

Fibernett har siden 2018 tatt over mer og mer av markedet, og er i dag den vanligste teknologien for TV-abonnement i Norge.

Digitalt bakkenett

Bakkenett er fjernsynssendinger som tar i bruk et linjenett basert på sendere, omformere og mottakere i landjorden.

TV-signaler blir sendt ut i lufta fra 430 sendemaster, plassert på fjelltopper og høydedrag over hele Norge. For å kunne motta signalene trenger du en tak- eller bordantenne (UHF) og en dekoder.

På 2000-tallet begynte digitaliseringen av bakkenettene i en rekke land. Dette var for å gi økt kapasitet og sikre bedre kvalitet. I 2007 begynte digitaliseringen av bakkenettene i Norge, og i desember 2009 ble de siste analoge senderne slukket.

Les mer: Slik finner du frem i dekoder-jungelen

Der offentlig konsesjon tidligere ble gitt for kanalplasser, ble dette ikke lenger nødvendig da bakkenettet ble digitalisert. Kapasiteten økte og det ble plass til mellom seks til åtte digitale TV-kanaler per analog TV-kanal. Kanalplasser ble derfor ikke lenger sett på som en begrenset ressurs.

IP-TV

Forkortelsen IPTV står for Internet Protocol Television og er et system hvor TV blir sendt og mottatt over et kvalitetssikret datanett. Dette skjer vanligvis via et fibernett eller DSL, med bruk av transportprotokollen Internet Protocol.

For at det ikke skal oppstå forsinkelser med bilde eller lyd er det nødvendig med stor båndbredde. Disse sendingene er helt digitale, og ettersom mange vil se samme TV-kanal samtidig distribueres sendingene som en IP-multicast-signalstrøm. Du trenger som regel en egen dekoder for å bruke IP-TV.

Se også: Oversikt over TV-leverandører

Kilder:

Medie-Norge / Ntv.no / Regjeringen.no / Store norske leksikon/bakkenett / Store norske leksikon/bredbånd / Store norske leksikon/kabel-TV / Store norske leksikon/satellittfjernsyn / Tek.no / Tu.no